Tanken bak.

Bloggens hensikt er å utgjøre et systematisk øvingsrom for litterær analyse av forskjellige tekster. Romaner kommer til å utgjøre hovedmassen ettersom jeg foreløpig trives best i romanens univers. Dette spede forsøket på litteraturkritikk må taes med en god klype salt ettersom jeg ikke kan vise til noen faglig tyngde eller autoritet. Som litteraturstudent håper jeg å kunne spore en viss utvikling i egne forsøk på dechiffrere tekster.  Ved å legge ut arbeidet på blogg tvinger jeg forhåpentligvis meg selv til å prestere noen lunde lesbare tekster, og håper selvsagt på innspill fra andre.

For mange år siden eksisterte et meget godt tidsskrift ved navn "Kritikkjournalen". Det avgikk ved døden uten store oppslag , uten muligens å være savnet. Nærmere 200 A4-sider spekket med kritikk av norsk prosa, oversatt prosa, lyrikk essays og artikler. I 1989 åpner nummeret med et essay av Stig Sæterbakken. Innledningen er tankevekkende:

"Litteraturkritikk? Hvis vi et øyeblikk løsriver ordet "kritikk" fra dets terminologiske begrensning og tenker oss det brukt på mest dagligdags muntlig måte, har vi et gratis ideal mellom hendene: VÆR KRITISK!  Det burde være, men er ingen selvfølge. De gode anmelderne er skeptiske i utgangspunktet, de kan argumentere for sin skepsis, og de vet når argumentene faller, d.v.s. når boken de har foran seg er så god at sperringene forseres.  De er kritikere - de tviler, altså er de."

(Kritikkjournalen 1989, s.5)

Sæterbakken hadde en velbegrunnet mistanke om at den relativt semre forsamling av forfattere og kritikere i lille Norge var så tett sosialt og personlig forbundet at objektiv litteraturkritikk nærmest ble en umulighet.

"Forventningene til anmelderen går mer i retning av varm medlidenhet enn kritisk iakttagelse" (Kritikkjournalen 1989,s.7)

Samtidig rykker forfattere som har fått på pukkelen i form av en noe negativ bokanmeldelse ut i media både såra og vonbrotne, og klarer ikke alltid å skille verk fra (egen) person. 

Nå gjenstår bare å håpe at ikke høflighet og ufruktbar hensyntaking skal forpurre mine intensjoner om å skrive med en viss brodd. Off we go....